February 21th, 2009

Stort krav: Hendelsesforløp, blind gruppevold episode 7. sept 2008 ved NHH

Situasjon:
5 personer fra direksjonsmusikken tar meg med ut på gangen og lukker døren, fra et nachspiel jeg har vært på i over 2,5 time. Klokken er ca 0530, og alle må uansett ut av bygget før kl 0600 - for da skal streifvakt låse. Hvorfor ikke kaste ut han der som ikke har tilknytning til direksjonsmusikken før vi alle drar hjem?
Få minutter senere, hvor jeg forgjeves prøver å få en god grunn til at jeg ikke lengre er ønsket - bare for å innse at det ikke finnes noen grunn i det jeg uprovosert blir angrepet.
Og senere sparket av tiltalte i ansiktet mens jeg ligger forsvarsløs på gulvet.

Jeg anmelder forholdet etter først ha prøvd kjernestyret, men det var håpløst ettersom leder er nær venn av tiltalte. Bare det faktum alene at leder ikke sa seg innhabil i saken, men påsto derimot at det ikke skulle være noe problem, gjorde at jeg egentlig ikke hadde noe tillit til at kjernestyret ville kunne ordne opp. Det fikk jeg rett i.

Jeg gir forklaring, og senere gir et krav med ørten kvitteringer. Ikke på noe tidspunkt får jeg, eller blir tilbudt juridisk bistand. Neste jeg får er innkalling som vitne, samtidig som at jeg kan lese dette i avisen:
Voldstiltalt etter ny skandalefest
Det ble en blodig affære da nye og eldre studenter skulle sveises sammen på NHH.

Eneste jeg får vite er hvor og når jeg skal møte. Ingenting om hvem andre som skal vitne, hvem politiet faktisk har kallet inn til avhør, osv. Jeg er rett og slett bare et vitne, uten tilbud om juridisk bistand på noe tidspunkt.

Det viser seg da at politiet har avhørt bare de 5 som var ute på gangen. Noe jeg personlig mener er uhørt, ettersom de er alle venner og kan si nesten hva de vil. Når politiet på forhånd vet at dekkhistorien baserer seg inne på Rum hvor vi var minst 15 personer, og ikke ut i gangen - så må de vel for guds skyld klare å kalle inn flere enn bare de 5, ettersom det begrenser seg hvor mye de andre er villige til å lyve til politiet og i en rettssal (uansett hvor god tilknytning man har til direksjonsmusikken).
(Misleding av retten er tross alt straffbart)

Men nå var det så mye uklarheter og uoverenstemmelser mellom de 5 vitnene, at det ikke ser ut til å ha vært noe behov for å kalle inn flere vitner. Men akkurat det får vi et endelig svar på neste uke.


Når det gjelder kravet, så er et krav nettopp det: et krav. Hva man faktisk får utbetalt blir opptil retten å bestemme.
Jeg vil jo tro at folk er oppegående nok til å skjønne at det ikke ligger noen realistiske forventninger om at jeg faktisk skal få 36 mill, noe tiltalte uansett ikke har. Fondet for voldsskadeoffer har f.eks et tak på 2 mill, som nå blir økt til 4 mill.
Men når det uansett ikke er opp til meg hva jeg får i erstatning, så spiller det nesten ingen rolle hva jeg skriver i mitt krav. Men krever man 1 kr, så får man i alle fall ikke mer enn 1 kr. De dokumenterte kostnadene er grei, men min skjønnsvurdering blir uansett overstyrt av retten. Og retten må selvsagt ta hensyn til tidligere saker, og fremtidige saker - fordi hver sak legger ny presedens for fremtidige saker, og kommer da følgelig til å ta utgangspunkt i normal rettspraksis.
Så det er ingen som bestrider at 36 mill er et svimlende høyt tall, men det er som sagt bare et krav som har ingen relevans til faktisk utbetaling. Og da er vi inne på kjernespørsmålet, og det er hva man faktisk får. Når jeg har dokumenterte utgifter på 7.000 (inkluderer ikke utgifter etter kravet ble sendt), og tenkt at retten skulle pålegge tiltalte å betale 13.000 - da har jeg i praksis ikke fått noe erstatning.

Setter vi fokus på faktiske forhold, og ikke et krav som uansett ikke har noe å si for utfallet, sender man altså signal til samfunnet om at det er helt OK å utøve blind vold med overlegg - så lenge man dekker medisinske utgifter. Man signaliserer altså at dette må man bare fortsette med, og samtidig gjør samfunnet utryggere for hver eneste en av oss.

Som samfunnsborger mener jeg det derfor ville vært hårreisende når signaleffekten av en erstatning på 13.000 i all hovedsak sier at alle egentlig kan gjøre hva de vil uten nevneverdige konsekvenser, selv om det er gjort med 100% overlegg.

Jeg ville uansett ikke ha gjenopplevd det hele uansett hvor mye penger jeg ble tilbudt, tatt i betraktning den risiko som var involvert. Det er bare flaks at jeg fortsatt er i live, uten tilfelle av slag, hjernerystelse, synsproblemer, etc.

Så det finnes ikke noen riktig erstatningssum, siden jeg uansett ville vært foruten hele episoden som jeg overhodet ikke ba om, eller gjorde noe for å skape. Men sett fra et samfunnsperspektiv bør erstatningen ligge et sted der det svir for utøvende, slik at han forhåpentligvis tenker seg om 2 ganger neste gang en liknende situasjon skulle dukke opp.


Når jeg først har levert et slikt krav, og BA dukker opp i rettsaken - og er tilstede da tiltalte blir spurt om han erkjenner erstatningssummen. Ja, da var allerede katten ute av sekken. Jeg har ingenting å skjule, og har klokketro på at rettferdigheten vil seire til slutt - så jeg gikk med på å bli avbildet vel vitende om at BA ville skrive om meg uansett om de tok bilde eller ikke. Da de ringte for å høre om de kunne ta noen bilder, ble jeg samtidig spurt et par spørsmål.
Jeg hadde overhodet ikke forventet at det skulle skje så lite i Bergen den dagen at jeg havnet på forsiden, og heller hadde jeg ikke forventet at det skulle skrives en NTB melding. Forrige artikkel i BA var det jo ingen som reagerte på. Siden et krav har liten verdi i seg selv, ettersom retten har siste ordet, så må jeg si at det er overraskende at det blir slått større opp enn det faktum at det forekommer blind, uprovosert gruppevold ved NHHs egne lokaler!

February 26th, 2009

Incentiver - utgangspunktet i enhver sak. Har retten tenkt over incentiver i denne saken?

Tiltalte sa i sin forklaring til retten at jeg påståelig skal ha slått først. Men han husker ikke hvilket kinn jeg traff. Likevel husker han at slaget var så hardt at det hovnet opp dagen etter. Altså kinnet ble ømt, og nødvendigvis synlig større. Likevel ble ikke retten presentert noe bilde eller bevis, og ingen andre vitner bekreftet heller denne påstanden fra tiltalte.
Påfallende nok var forklaringen ovenfor retten at de faktisk ikke så at jeg slo Henrik, men at de derimot så at jeg slo ut i luften - uten å kunne bekrefte at jeg faktisk traff noen.

Jeg må bare spør; hvem i huleste ser at noen er på vei til å slå, uten å få med seg slaget??
Og når det er sagt; hvordan i all verden kan flere personer oppleve akkurat det samme på samme tid?

Bottom line:
Hadde jeg faktisk slått Henrik, så ville han ha husket hvilken side jeg traff! Og ikke nok med det, du ville ha minst 10 vitner som kunne bekrefte at jeg _faktisk_ traff Henrik inne på det lille Rum.

Jeg tenkte ikke på den logiske bristen før senere den dagen, og en samlet rett kom aldri til å tenke på det. Bort sett fra 1 av de 3 dommerene.

Det er viktig å bemerke at vi ikke snakker om en enstemmig frikjennelse her.

Men nå har det seg slik at jeg var 5-9 år eldre enn alle andre inne på Rum, jeg kjente ingen og det var ingenting som representerte verdi eller interesse for meg på det nachspielet. Når man er helt alene, ingen fadder, ingen fadderbarn, ingen fra reversibelgruppen og ingen fra noen av de fagene jeg tok -hva da i huleste skulle jeg kave meg opp for dersom jeg ikke lengre skulle være ønsket inne på Rum?
Hvilken grunn skulle jeg ha til å motsette meg et slikt ønske? Og hva ville jeg kunne oppnå ved å gå i mot en sammensveiset gjeng, når det likevel var på høy tid å avslutte nachspielet?
Helt enkle spørsmål, men likevel relevante når sannsynligheten over påståtte hendelesforløp skal vurderes.

Når faktiske hendelser gjør alle de involverte skyldig og medskyldig i legemsbeskadigelse, hvor konsekvensene for Henrik ville bli spesielt alvorlige - så har de all mulig incentiv for å dekke opp om det som faktisk skjedde.

Hva med meg da? Har jeg incentiv for å komme med en radikalt forskjellig versjon enn det som faktisk skjedde? Som helt ny student på NHH, og dermed avhengig av å bygge tillit og nettverk for å bli integrert og akseptert i de sosiale krestser - ville jeg satt det på spill når Henrik allerede har erkjent å ha forårsaken skaden??
Hva så ville jeg kunne oppnå ved å lyge om at det skjedde ut på gangen? Større erstatning? At Henrik faktisk blir dømt for det han selv innrømmer?
Nei, for jeg kommer uansett ikke utenom det faktum at det blir 5 mot 1 - og da er det ikke bare ord mot ord lengre.

Det hadde ikke engang blitt noe rettsak dersom jeg hadde tenkt som så at han har ihvertfall innrømt å forårsaket skaden, som er straffbart i seg selv siden jeg har måtte sy 5 sting. For da hadde vi alle vært "enige" om hva som skjedde, og jeg kunne sagt at jeg lar det være opp til retten å anslå en passende erstatning/oppreisning.

Vel vitende om at var det mange folk inne på Rum, som samtlige ville kunne vitne mot meg dersom jeg påsto at det hele skjedde ute i gangen - så ville jeg selvsagt ikke funne på noe så dumt, når jeg i utgangspunktet ikke kunne forvente mer i erstatning ettersom tvil om faktisk hendelsesforløp ikke akkurat fjerner rimelig tvil.
Jeg ville selvsagt ikke risikere mine muligheter for å bli godt integrert ved NHH, ved å komme med løgn som utvilsomt kunne avkreftes av en rekke antall vitner, når man tross alt skal gå på samme skolen i 2 år.
Under slike forhold ville jeg selvsagt ikke ha anmeldt det, og i hvertfall ikke kommet med noe stort krav (som innebar en viss risiko for noe større oppmerksomhet)!

Men vel vitende om at det er mange vitner i denne saken som lett kunne avkrefte de involvertes versjon, så hadde jeg ingen betenkeligheter om å gå til politiet - spesielt ikke når jeg gjorde jobben svært så lett for de ved å presentere en rekke navn på de ulike vitnene. Alle disse var jeg rimelig sikker på ville forklare seg oppriktig ovenfor politiet.

Noen riktig forklaring fra de 5 involverte hadde jeg ingen tro på, siden de allerede hadde kommet med falsk forklaring ovenfor kjernestyret. Overraskelsen ble følgelig stor da det viser seg at politiet riktignok har avhørt mange personer, men kun de involverte i saken!

La meg også presisere at kravet ble sendt tidlig i semesteret, lenge før jeg visste at jeg faktisk ville kunne klare å ta 75 studiepoeng, på trass av skaden, legevaktbesøk, sykehusbesøk, apotekturer, møter med kjernestyret, politianmeldelse, kravdokumentering, leilighetsjakt, innflytting, ekskursjon til spania, besøke en slag-rammet far, hundepass i 3 uker før jeg fikk omplassert vår kjære hund (ettersom min far låg på sykehuset) og besøk fra hele slekten som kommer langveisfra for å se til min far (siden jeg er den eneste i Bergen med gjesterom). Alle disse uforutsette hendelsene gjorde at jeg faktisk bestemte meg for å kutte ut et fag. Men mellom 2 eksamener, kvelden før fristen, bestemte jeg meg for å gjøre den ene omfattende obligatoriske gruppeinnleveringen - helt alene. Dette ble definert som bonusfaget mitt, som jeg tok helt til slutten av semesteret - og hadde da følgelig 1.5 dag å lese på.
Men når jeg kun har finansielle midler for å finansiere studiene et år, så må jeg faktisk ta masteren på et år - da har jeg rett og slett ikke tid til å fly rundt fra legevakt til legevakt.

Spesielt når jeg skal ta masteren på et år, burde jeg da ikke heller akseptere tilståelsen til Henrik, og fokusere på studiene? Jeg håper da folk ikke tror jeg synes det gøy å kaste bort verdiful tid på denne saken. Hvorfor skulle jeg investere så mye tid og energi i denne saken dersom jeg i utgangspunktet kommer med en løgn? Hva er det i så fall jeg prøver å oppnå? Skulle min versjon være en løgn, ville det da ikke være litt mye bry for å sannsynliggjøre den lille detalj at det var et spark og ikke et bitt? At det skjedde ute på gangen, og ikke inne på Rum? Spesielt tatt i betraktning at jeg må jobbe mer enn dobbelt så hardt som alle andre studenter, har jeg da ikke stort bedre å finne på?
Alt handler om integritet. At jeg ikke kan akseptere en versjon som jeg vet med 100% sikkerhet er oppdiktet. At jeg heller ikke kan tillate meg selv å la det gå i glemmeboken. Jeg ser tydelig at rettferdighet ikke er en selvfølge. Det er ingen automatikk. Det gode vinner ikke automatisk over det vonde. Og rettssystemet med de ressurser politiet har, gjør ikke meg akkurat trygg på at det vil ordne seg til slutt.

Jeg har en stor rød flekk ved øyet som har vært der i 6 mnd'er nå, og det vil jeg nok må leve med resten av livet. Det er min realitet. Hadde jeg hatt noe skyld i at den kom, så skulle jeg ha lært meg å leve med den. Men hver dag forann speilet er en påminnelse om at det finnes folk der ute kan gjøre handlinger hinsides all fornuft, uten at det overhodet gir noen konsekvenser.

Det må da være uhørt at retten mener at det helt greit å sparke folk som ligger nede (evt. bite folk), og det eneste man kan frykte er noen legeutgifter. Hvilke signaler sender det til samfunnet?